Todelt tentamen

I år ble tentamen delt i to, eller vi skulle ha to skriveøkter - fire tilsammen (to i bokmål og to i nynorsk). I slutten av november hadde vi de første skriveøktene, hver av dem på ca 3 skoletimer. Planen med den første skriveøkten var å bli så ferdig som mulig med teksten, for deretter å levere den inn. Vi er ferdig med nynorsk økt nr. 2 og har bare økt nr. 2 i bokmål igjen.

Jeg synes denne måten å gjennomføre en skrivedag på var veldig fin. For det føste så legger man som regel merke til noe man vil skrive annerledes etter at man har levert. For det andre så får man muligheten til å rette på feil og fylle inn ting som mangler, forbedre strukturen og innholdet - hvis det er det læreren kommenterer. Vi får se om det gir bedre resultater.

Hva er norsk?

Tidemann og Gude, Brureferd i Hardanger (bilde), 1848 Etter unionsoppløsningen med Danmark i 1814 økte nasjonalismen hos oss nordmenn. Vi ønsket en nasjonal identitet, noe som kunne definere oss som et eget folk. Sverige fikk aldri den samme innflytelse på Norge som det Danmark hadde hatt, og med den nye grunnloven var første skritt tatt mot et selvstendig Norge. Nå begynte jakten på våre nasjonale røtter. Nasjonalistene lette etter noe som kunne styrke nasjonalfølelsen, og de fant det –hos bøndene. Bøndene på landsbygda i Norge var ikke på langt nær så influert av dansk kultur og språk som folk var i byene. De hadde stort sett klart å ta vare på sine tradisjoner og det var hit det norske samfunn nå vendte blikket. Asbjørnsen og Moe reiste rundt og skrev ned folkeeventyr, som hittil bare hadde eksistert som muntlige gjenfortellinger. Crøger og Landstad samlet folkeviser. Tiedemann og Gude malte romantiske bilder med bondske motiver.

Dansk hadde tidligere vært det offisielle skriftspråket i Norge, men nå ble det ytret ønske om et norsk språk.

Welhaven tilhørte overklassen, og var talsmann for det konservative høyre. Han ønsket å beholde det danske, og mente det var viktig å ta vare på den delen av vår kultur som kom fra Danmark. På den andre siden sto Wergeland, som på tross av sin overklassebakgrunn var venstrepolitisk. Han ønsket å fornorske det danske, og gjøre det mer likt det norske talemålet. P. A. Munch var enig med Welhaven om å beholde det danske, men i tillegg ville han ha et skriftspråk basert på én norrøn dialekt.

Ivar Aasen begynte å reise rundt i landet for å samle dialekter som kunne legge grunnlaget for et helt nytt skriftspråk. Ettersom de færreste bøndene hadde dialekter som liknet dansk, hadde det i lang tid vært et stort problem for dem å lære seg å skrive. Aasen mente at et eventuelt norsk skriftspråk burde gjenspeile talemålet –ikke det som overklassen i byen snakket, men til folk flest. Dermed gikk han i gang med å utforme det som etter hvert skulle kalles landsmål. Han sammenlignet dialektene på Vestlandet, i Agderfylkene, Trøndelag og på Østlandet, og valgte de ordene som gjengikk i flest dialekter. Hvis han var i tvil gikk han til norrøne kilder, eller konstruerte rett og slett nye versjoner. Han unngikk fremmedord.

Knudsen, Aasens argeste konkurrent, mente at det eneste rette var å ta utgangspunkt i byfolkets talemål. Aasen utgav boka Norsk Grammatikk i 1864, og satte dermed standarden for landsmålet. Knudsen la i 1860 frem forslag til rettskrivingsreformer for departementet, men de fleste ble forkastet og først innført flere tiår etterpå. I motsetning til Knudsen, som gikk for en gradvis endring, ønsket Aasen en revolusjonering av språket.

I 1879 kom loven som ga lærere rett til å snakke sin egen dialekt i klasserommet. Hittil var lærerne (og elevene) pålagt å snakke dansk –det dannede talemål, noe som hadde skapt store problemer for begge parter og hindret god kommunikasjon i klassesituasjoner.

Kilder:
- http://no.wikipedia.org/wiki/Norsk
- http://no.wikipedia.org/wiki/Asbj%C3%B8rnsen_%26_Moe
- http://no.wikipedia.org/wiki/Welhaven
- http://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Wergeland
- http://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Aasen
- http://no.wikipedia.org/wiki/Knud_Knudsen